Muriel

Denne flytteprosessen tar tid, og den tar opp mye plass i hodet mitt. Det er fantastisk moro. Men jeg er sliten, altså.  Jeg er sliten, og gleder meg veldig til å være helt på plass, til dette starter på ordentlig. Den eventyrlige, gode hverdagen, med kjæresten og bloggen og huset og hagen og de fine folka mine, og livet mitt, livet mitt som endelig har tatt den riktige retningen.

Jeg har turkis, slitt  neglelakk med malingsflekker på, jeg sitter og kikker ut på hagen vår gjennom store vinduer, og den majestetiske blodbøken blafrer med bladene sine.

Eventyret fortsetter.

Les også: Tankeglimt #1 og Minner fra mormors hus

I et land langt borte, bortenfor alt, ute av denne verden, gikk en mann langs veien.Veien var støvete og lang, kanskje endeløs. Men det hadde ingen betydning for mannen. Han sparka litt i bakken, studerte støvet som virvlet opp og og lot blikket beveges oppover, opp, opp, mot himmelen.

Det var midt på natta og stjerneklart. Hadde ikke stjernene lyst for mannen ville han ha vært fanget av mørket. Han kunne ikke se stort annet enn stjernene, han var innpakka i nattens strenge dunkelhet, men stjernene fungerte som lyskastere rett over hodet hans, som om han gikk der på veien og var i rampelyset, som om det var et publikum der ute som kunne se han selv om han ikke kunne se dem, som om de fulgte spent med, lente seg mot hverandre og hvisket

blir det suksess eller fiasko denne gangen?

Hva mannen het?  Jeg tror han het Vilje. Det var ihvertfall det han kalte seg selv, men det er mulig min erindring av den virkelige identiteten hans er sløret av avstand og sårhet.

Han bar en tung bør. Hva byrden hans var kan jeg ikke forklare nøyaktig. Kanskje var det bare en følelse, følelsen av å bli observert, vurdert, men samtidig en tung ensomhet. Ja. Det var ensomheten som tynga han. Ensomhet som manifesterte seg som skarpe stikk mot huden, som kvasse klør eller onde blikk.

Veien han fulgte med sin byrde var i et land vi ikke kjenner, i et uforståelig og fremmed landskap. Han hadde dratt avgårde styrt av lengsel og søken. Han ville bort fra noe, han ville til noe. Mannen som kalte seg Vilje visste at han kanskje ikke kom til å finne fram. Men han gikk likevel.

Les også: Rosa blir rødt og Hvis jeg blåser bort

Jeg savner så tårene triller.

Jeg savner meg selv. Den jeg var, det jeg hadde, det jeg fikk til.

Jeg savner å være på universitet hele dagen, diskutere og le med kollokviegruppa mi, den fantastiske kollokviegruppa jeg hadde på mellomfag, jeg savner masterseminarene, vi var bare tre som tok master i religionsvitenskap samtidig og vi hadde ikke undervisning egentlig, vi hadde samtaler med professorene. Og vi elska det vi holdt på med.

Jeg savner å hive i meg middag og dra rett på møter etter ferdig dag på universitet, jeg var leder i en stor studentorganisasjon og hadde så mye energi og overskudd, og jeg tenkte både organisatorisk og administrativt og effektivt og kreativt, og jeg samarbeida så bra med nestlederen og de andre i styret, vi fikk til så mye bra og hadde det så gøy!

Jeg savner jobben jeg fikk fordi jeg var engasjert og fikk utretta så mye som studentleder. Jeg savner å være del av en organisasjon som gjør verden bedre, å kunne glede meg til å gå på jobb hver dag, å få arbeide selvstendig og møte mange interessante mennesker og å forelese og undervise om problemer i samfunnet og hva vi, hver enkelt av oss, kan gjøre for verden. Jeg savner å gjøre folk i alle aldre engasjerte.

Jeg savner å ta bussen til byen uten å psyke meg opp først, jeg savner å drikke så mye øl jeg vil, jeg savner kroppen min, jeg savner energi og hukommelse og konsentrasjon, jeg savner å kunne lese ei hel bok på en dag, jeg savner å ikke glemme avtaler og å svare på meldinger, jeg savner å holde det gående i time etter time, dag etter dag uten å bli sliten, og jeg savner å ha troen på meg selv. Jeg savner å bidra.

Fy faen som jeg savner.

Men jeg er takknemlig og lykkelig over alt jeg har, alt jeg har fått og oppnådd.

Jeg er sterkere nå, og jeg har kjempet meg gjennom mitt livs helvete. Mange sier at jeg egentlig er mer meg selv nå enn før jeg ble psyk, jeg er mer åpen om problemene mine, prøver ikke å framstå som perfekt, er mer tro mot meg selv og mer avslappa, tross alt.

Jeg er utrolig heldig, fordi jeg har funnet en fantastisk mann som jeg elsker og som elsker meg tilbake. Han støtter meg, får meg til å le og utfordre meg selv, og han gjør livet mitt så mye, mye bedre. Vi bor i et koselig, sjarmerende hus, vi har en nydelig hund og stor, herlig hage, og kjæresten min har en liten sønn som er hos oss annenhver helg, en skikkelig storsjarmør, og det er så fint å knytte bånd til han.

Jeg har en flott familie i Trøndelag, mamma, pappa, søstrene mine og svigerbrødrene mine, de har stått fjellstøtt sammen med meg gjennom alt som har skjedd, hjulpet meg når jeg har trengt det, og vi er en sånn familie med intern humor, interne uttrykk og vi synger mye og snakker i munnen på hverandre. Den beste familien det går an å ha.

Jeg har mange gode venner som jeg har blitt kjent med på forskjellige steder og stadier i livet mitt, og jeg kan snakke med dem, alle de beste vennene mine vet om problemene mine og de takler det fint og er forståelsesfulle. De er tålmodige med meg når jeg er dårlig på å ta kontakt og på å gi svar.

Jeg skriver. Jeg har funnet en måte å uttrykke meg selv på, og det er viktig for meg og det lindrer, det nærer, det får meg til å føle at jeg gjør noe.

Jeg har håp. Og jeg har mål. Jeg vet at alt det jeg har kan gjøre meg sterk nok til å finne tilbake til den delen av meg selv som klarer å fungere mer normalt. Hodet mitt kan være så merkelig og kaotisk det bare vil, jeg skal klare å fungere normalt likevel.

Les også: Nettet og Til dere som ikke gir meg opp

Det slår meg at hvis jeg har en crappy dag, så vil én enkelt mestringsopplevelse gjøre dagen lys igjen. Mestring er ekstremt viktig for meg. Jeg føler meg ofte udugelig, mislykka. Å mestre noe, å ikke velge den enkleste utveien, betyr at jeg føler meg mindre udugelig.

Når jeg klarer å gjennomføre noe jeg har grua meg til, blir jeg på en måte… mer betydningsfull. Flinkere. I mine egne øyne.

1. Jeg var rundt 12 år og lå på magen på en solmadrass i skyggen fra ett av de vakre, stolte trærne til mormor. På den tida hata jeg å sole meg og følte vel dessuten at jeg var litt for stor til å leike i sola sammen med søstrene mine. Derfor lå jeg i skyggen. Og jeg leste gamle Donaldblad, jeg var besatt av å lese, de gamle Donaldbladene hos mormor var Stor Stas og jeg glemte både tid og sted og gikk inn i en tilstand av total avslapning og lykke.

2. Mormor som sto i inngangsdøra og vinka til oss på den spesielle mormormåten, ikke kongelig, mer sånn Mormor-og-de-åtte-ungene-vinking, sånn søtt og koselig og mormoraktig. Hun hadde nesten alltid på seg skjørt med masse blomster på, hun hadde krøllete mormorhår og det snilleste, varmeste smilet i hele verden.

3. Bestefars sverd som hang på peisen i kjellerstua. Bestefar døde da jeg var bare 6 år, og fram til jeg var ganske stor, rundt 10 år kanskje, var jeg helt overbevist om at han hadde vært sjørøver på Mjøsa. I min barneverden utfylte mormor og bestefar hverandre, mormor var snill og søt, mens bestefar var tøff og streng. Da jeg ble eldre skjønte jeg at mormor også var en tøffing, hun holdt seg i form og gikk tur hver eneste dag føret tillot det, og hun trente armmusklene sine ved å løfte ei gigantisk bok høyt opp og ned, opp og ned.

4. Jeg brukte å sove på mammas gamle barnerom når jeg besøkte mormor. Tapeten der har massevis av små brune blomster i et monotont mønster. Hver gang jeg ikke fikk sove tok fantasien min over, blomstene dannet plutselig finurlige figurer, og det ble en sport for meg å bruke hukommelsen til å huske hvilke figurer som var hvor.

5. Vi feira nesten alltid jul hos mormor. Mormors hus er et julehus og et sommerferiehus – et hus for de koseligste tidene på året, rett og slett. For noen uker siden sa mamma at mormorhuset alltid har vært et godt sted å være, og det har hun helt rett i. Ikke bare på grunn av mormors gavmildhet; hun ga oss alt for mye mat, de snirklete pynteskålene på stua var fylt med godteri til oss og vi spiste alltid dessert etter middagen. I tillegg var det noe med atmosfæren der, blomsterlukta som for alltid vil minne meg om mormor, varmen og omsorgen som liksom satt i veggene, den avslappa stemninga. Vi så nesten ikke på TV der, istedet spilte vi kinasjakk og scrabble og lo og skravla og leste Hjemmet.

6. Det beste av alt var egentlig de gangene jeg besøkte mormor aleine etter at jeg ble voksen. Da kom jeg mye nærmere henne og fikk høre historier fra livet hennes. Et så langt liv inneholder mye fascinerende, og jeg er stolt av mormor på grunn av måten hun levde livet sitt på. Hun var så sterk og selvstendig, hun reiste til Stockholm for å studere i 1939 og ble der og jobba som veverske gjennom hele krigen, uten å kunne møte familien sin i Norge.

Mormor døde i fjor. Og, åh, det er så mye mer jeg vil fortelle om henne og om mormorhuset. Og det kommer nok, seinere.

Kjæresten min og jeg bor i mormorhuset nå. Minnene sitter i veggene, i trærne, gresset, og jeg får fortsatt samme følelsen når jeg er her. Og nå skal vi fylle opp med nye minner, utforske livet sammen og sette pris på at vi er her, i mormors hus.

Min gode, fine venninne frøken Milla trenger tak over hodet i Oslo. Jeg, og ikke minst Milla, blir veldig glad hvis du vil lese bloggposten hennes der hun ber om hjelp til å finne et bra sted å bo for seg og sønnen hennes.

Det fins en leilighet med Millas navn på, helt sikkert, kanskje nettopp du kan hjelpe henne å finne den?

Det tok ganske lang tid før hun forsto at hun ikke hadde kontroll. Hun hadde sklidd for lenge siden, sklidd og falt ut i elva, først lo hun, for det var en varm dag. Egentlig var det godt å bli avkjølt litt, og å ikke anstrenge seg for å holde balansen.

Hun hadde stått på glatt og skrått underlag ved elvebredden, jobba og strevd for å stå støtt, og jobbinga gikk automatisk, hun kjente ikke at hun var sliten. Men så var det som om elva dro i henne, hun stirra på det brusende vannet og klarte ikke å holde seg på beina mer, hun falt, sklei, fikk latterkrampe, nå skjedde det, nå skjedde det.

Så skjedde det.

Hun falt og lo, hiksta.

Vannet traff huden brått, slo pusten ut av henne, hun hylte i en slags skrekkblanda fryd, og i bakhodet, i underbevisstheten begynte ord å ta form, ord som ble satt sammen til en setning hun trengte tid på å forstå. “Hva var det jeg sa? Dette kom til å skje før eller siden!”

Det tok ganske lang tid før hun forsto at hun ikke hadde kontroll. Men plutselig kjente hun hvor sterk strømmen var, og som fra avstand opplevde hun at kroppen hennes ble dratt avgårde altfor fort, den ble slått mot steiner og rykka hit og dit, hun var fullstendig kraftløs og så redd at hun mista seg selv til noe utenfor. Den brennende smerten i brystet reiv henne opp og hun ville skrike, men klarte ikke… klarte ikke.

Av og til skimta hun mennesker langs elvebredden, hun prøvde å strekke ut armen etter hjelp, men det var meningsløst, og snart ga hun etter og orka ikke lenger håpe. Orka ikke. Før elva – eller var det hun selv? – begynte å roe seg ned… Hun ble slengt opp på en stor stein i midten av elva der hun fikk igjen pusten før hun ble dratt videre. Og sakte stilna strømmen. Hun klarte å ta noen små svømmetak, men var mørbanka og så sliten at tårene rant og hun mista fokus.

Det lå kanskje i kortene, i ettertid kan det se sånn ut, timingen var perfekt, elva var ikke like kompromissløs lenger, gjennom tårene hadde hun fått flammer i blikket, en glød, og ukjente, sterke armer tok tak i henne og hun holdt fast, hardt, hun kjente at de tilsammen hadde det motet som skulle til for å få henne opp.

Sammen lå de på elvebredden, de skalv, skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, eller hvordan… men de smilte, kniste. Og selv om de fortsatt var nye for hverandre kjente de at de trengte dette, de hadde funnet hverandre uten at de engang visste at de leita. Hun falt igjen. Pladask. Men denne gangen falt hun sammen med  han som hjalp henne til å redde seg selv, og de landa et gyldent og berusende sted hvor det å holde balansen var ganske enkelt, for de var sterke sammen.

Les også: Hei du og La meg vise deg noe

Jeg har abstinenser. Jeg trenger å skrive, skrive mye, det er terapi for meg, det vet dere som har fulgt bloggen en stund. Her tømmer jeg tankene mine og får satt dem i system.

Jeg har ikke hatt psykolog siden mai. Da flytta jeg til Oslo. Siden har jeg bodd i en koffert, og det har skjedd vanvittig mye. De siste par ukene har jeg og kjæresten min brukt på å flytte ut på landet. Til Hadeland. Og hele sommeren er foreløpig ubearbeida, jeg har ikke funnet tid eller rom for å prosessere den enda.

Flytting er spennende. Gøy. Men det tar mye tid, og jeg ble egentlig oppbrukt og utslitt for flere dager siden. Men. Bare litt til nå. Bare et par dager til så er vi helt på plass.

Og da skal jeg skrive igjen. Det blir godt. Når jeg forklarer og beskriver for dere som leser bloggen min, så går det opp mange lys for meg selv også. Denne sommeren trenger å bli skrevet ned. Stemningene, følelsene, oppturene, nedturene, smilene, ordene, tankene. Som en drøm, et eventyr jeg vil dele med dere.

Det rolige, vanebaserte livet mitt holder på å forsvinne. Jeg sitter ikke på flekken og styrer dagene ut fra det trygge skjemaet lenger. Nå må jeg faktisk pushe meg selv en del. Jeg er en deltager, og merker at det hviler forventninger på meg. Både fra meg selv, og fra andre.

Det er slitsomt. Og… lovende, oppmuntrende.

For ikke mange uker siden måtte jeg ha en dag å hente meg inn på om jeg for eksempel hang rundt i byen med venner i noen timer. Jeg måtte ha ro, og en stabil plass å oppholde meg på. Men den tre uker lange ferien i Trøndelag har sprengt grensene mine fullstendig.

Jeg har hatt det fantastisk.

Og jeg blir litt redd, eller litt sånn på tå hev, kjenner på hvor mye jeg egentlig kan tåle. I hodet mitt skjer det nemlig merkelige ting når jeg er veldig sliten. På fredag pakka vi ut av leiligheten min i Trondheim, kjærest og hele familien min hjalp til, vi holdt på helt til midnatt og jeg gikk tom. Men hodet var langt i fra blankt, der begynte verden å vri på seg og bli rar. Angst.

Så. Det er balanse det hele handler om. Ferieukene har vært et stort gjennombrudd for meg. Jeg er en annen nå enn før ferien. Det er så godt å kjenne at jeg kan presse meg selv langt, mye lengre enn jeg egentlig forstår her jeg sitter og skriver, uten at jeg blir utmatta. Lettrørt som jeg er kjenner jeg tårene presser på når jeg tenker på at jeg har hatt masse folk rundt meg hele tiden i flere uker nå, vi har reist rundt omkring i Trøndelag, møtt slekt og venner og sjelden sovet samme sted mer enn to netter på rad, og det har vært slitsomt, men aller mest har det vært moro og herlig, og jeg klarer å gi mer til de jeg bryr meg om, mer av meg selv, mer ekte følelser.

Fredag kveld ble ikke avslutta i utmattelse med grining og skjelving og valium slik jeg hadde trodd, istedet ble det koselig prat og godt måltid sammen med svigers, og på lørdag var jeg i form igjen.

I dag hadde kjærest sin første dag tilbake på jobb etter ferien. Jeg hadde forberedt meg på at jeg kom til å være helt tappa for krefter i dag, etter mange dager med mye aktivitet og mennesker. Men jeg har egentlig mest kjeda meg. Venta på at noe skulle skje. Sliten og trøtt javisst, men jeg er definitivt ikke tom. Jeg gleder meg faktisk til å vaske det nye stedet vi skal bo på i morgen!

Godt tegn, sier du? Ja. JAA!

Jeg føler liksom at framtida ikke er så langt unna lenger… den er i sikte, dette kaoshodet jeg har blir bedre og bedre synkronisert med meg og livet mitt. Hodet, livet, tankene, jeg… øver på å balansere.

Les også: Gylden innenfra og Til dere som ikke gir meg opp

“Tar De livsløgnen fra et menneske så tar De lykken fra det med det samme”

Jeg var så desillusjonert før. Det er ikke lenge siden, bare noen få måneder.

Selv om jeg innerst inne, langt, langt der inne, der de ekte følelsene bor, hadde troen på at jeg skulle komme meg opp og ut av sykdomsbobla mi, så kunne jeg ikke fatte hvordan. Og jeg var farga av det jeg trodde var livssannhetene om meg selv.

Jeg var mislykka.

Jeg var utafor.

Jeg passa ikke inn.

Jeg var en taper.

Jeg kunne ikke leve normalt.

Jeg var utmeldt.

Det var mitt fargekart. Og framtida hadde samme sjatteringer. Jeg satt fast i depresjonsgjørma.

Men nå er håpet glitrende i meg, veien oppover har starta, og jeg skal følge sporene som skimrer og gnistrer, nå er hodet mitt så friskt at jeg kan stole på at den fristende stien er den rette. At den leder mot det livet jeg vil ha. Jeg har kommet så langt at jeg kjenner ikke bare øyeblikk, men hele dager av lykke. Livssannhetene mine var livsløgner, og Ibsen tok feil. Da livsløgnene forsvant, kom også håpet mitt om lykke tilbake.

Jeg er ikke rarere enn andre. Jeg har meldt meg inn igjen, og med tida kan jeg kanskje føle meg som en vinner.

Og jeg vet. Jeg vet at jeg har funnet det beste utgangspunktet for å komme dit jeg vil, og at den veien jeg følger vil gi meg like mye glede som det å komme fram til målet. Jeg vet, og det varmer.

Nå smiler jeg mens jeg skriver. Forelska, forventningsfull og varm.

Les også: Nå har det starta og Scener fra en begynnelse