6-årsdagen min ble feira med sirkus. Jeg var sirkusdirektør, og vennene i nabolaget, både voksne og barn, var artister. Alle numrene ble påfunnet og regissert av meg. Klovner, ei som lå på spikermatte, slangemenneske, løvetemmer og orkester. Det var en fantastisk bursdag, og jeg hadde full styring. Typisk meg på den tida. Jeg skulle bli skuespiller når jeg ble stor, det var helt bestemt.
Et sted på veien skjedde det noe som gjorde at sirkusdirektøren ikke ville komme ut blant folk mer. Hun ble sjenert og viste seg bare for familien. De fleste trodde nok at sirkusdirektøren ikke engang eksisterte.
Da vi flytta til ei anna grend og jeg måtte bytte skole etter 1. klasse begynte en skolehverdag der jeg mista mer og mer av meg sjøl. Jeg ble et mobbeoffer. Jeg sliter med å snakke om det, og å sette ord på hvordan det var… det er nesten umulig. For vondt, for sårt. Men nå sitter jeg her full av takknemlighet, for jeg har lest boka om hvordan det føltes. Barneboka Vivaldi, skrevet av Helge Torvund og illustrert av Mari Kanstad Johnsen.
Vivaldi handler om Tyra som ikke har det bra på skolen. Hun passer ikke inn, snakker ikke, føler seg lita. Det handler om å være ensom, redd, trist. Men det handler også om Tyras katt Vivaldi og gleden hun føler når hun spiller piano og danser. Og om tryggheten hos bestemor.
Boka skrur tida tilbake for meg, gjennom Tyra gjennopplever jeg følelsen av å være utafor – å se at de andre barna bruker en slags koder som en ikke klarer å knekke. Torvund makter å sette ord på det som for meg har vært ordløst, og nøyaktig slik jeg husker det.
Det må vere noko gale med meg, tenkjer Tyra. Noko eg ikkje ser sjølv. [...] Eller kanskje det bare er det at eg er så lei meg? At eg aldri veit kva eg skal seie når dei andre snakkar og ler.
Det stikker i brystet når de såre setningene treffer meg, og jeg kan kjenne blikkene fra jentene i Tyras klasse – følelsen av å bli vurdert. Mari Kanstad Johnsens kraftfulle tegninger understreker uroen.
Kvart blikk sokk inn i Tyra. Dei la seg på sjela hennar som krympeflekkar.
Med et varsomt språk setter Torvund ord på tunge, mørke tanker som river i et barnesinn. Grubling, redsel. Det kaotiske i hodet vårt som er vanskelig å rydde opp i også for voksne – men som er enda mer uangripelig for barn.
At det finst ein gråt inne i ein. Ein gråt som kan sova der. Og ikkje vakna. Om ein får vera i fred. Om ein får gjera det ein skal og tenkja på det som skjer. Men straks tankane byrjar springa. Då bråkar det.
Tyra snakker ikke med foreldrene sine om det som foregår på skolen. Hun bruker tankene og fantasien til å takle det vonde – særlig i kommunikasjon med katten Vivaldi og når hun spiller piano. Torvund formidler viktigheten av å ha et fristed, et sted der alt er fint. Samtidig ligger uroen der, nesten desperat; før eller siden må en tilbake til det vanskelige. Min teknikk var å late som om skolen ikke eksisterte når jeg var hjemme. Tyra gjør noe av det samme når hun venter i det lengste med å finne navn til katten sin:
Og så var det som om tida sto stille når ho ikkje ga han namn. Som om ferien aldri tok slutt, og det ho ikkje ville tenkja på aldri ville byrja igjen.
For meg var friminuttene noe av det verste. Ubehaget ved å ikke ha noe sted å gjemme seg – å ha andres blikk på seg, og den intense ensomheten jeg følte når alle andre hadde noen å leike med. Torvund gir meg frysninger nedover ryggen med beskrivelsene sine av Tyras redsel og nervøsitet når hun skal krysse skolegården.
[...]Då vil ho bare flyga, minka, forsvinna. Men føtene ho skal setje framfor seg vert tunge. Og store. Alle må sjå dei. Alle må høyra dei. Og det stilnar kring henne.
Dette er faktisk så kjent for meg at det gjør vondt å skrive. Jeg har tårer i øynene nå.
Heldigvis er dette også ei bok om håp og de gode øyeblikkene i livet. Det er ei vakker bok, og selv om undertonen er trist, er det mye varme i den.
Ho smilte. Verda smilte. Og strauk seg inntil henne med mjuk pels. Det var den beste måten å verta vekt på!
Helge Torvund har skrevet ei fantastisk fin bok. Ei viktig bok. Som tidligere mobbeoffer er jeg uendelig takknemlig for at han klarer å formidle hvordan mobbing oppleves for et barn. Vivaldi bør leses av både barn og voksne. Den vil gi grunnlag for fine samtaler om hvordan vi vil behandle hverandre, og helt klart øke forståelsen og empatien for barn som har det vondt. Kanskje hun stille jenta som står i et hjørne av skolegården helst ikke vil være aleine likevel? Kanskje hun kan få hjelp til å finne igjen sirkusdirektøren som forsvant?
…
(Edit: De som mobba meg har sagt unnskyld og gjort opp for seg for lengst. De er tilgitt. De var bare barn som ikke ante konsekvensene av det de gjorde. Det er lærerne jeg er bitter og forbanna på. De burde sett. De burde forstått.)
