Muriel

“Forestillingen” sto det. “Fosterstillingen” leste jeg.

Jeg er litt sånn nå.

(Det er vel greit, det? At ikke alle dager er like fargerike?)

Bare vent. Ta tida til hjelp. Snart blir alt annerledes.

Men… uten styrke skjer ingenting. Ingenting skjer av seg selv. Jeg får ikke et mirakel fallende i hendene mine.

Jeg må gjøre det sjøl. Hvis jeg ikke vil, orker, jobber, så skjer det ikke. Da blir det ikke bedre.

En gang i løpet av sommeren avsluttes sannsynligvis behandlinga mi på DPS. Slutt på samtaler hos psykolog en gang i uka, med andre ord. Jeg vil nok ikke stå fullstendig uten behandlingstilbud likevel; kommunen har forskjellige tiltak jeg kan være med på, og jeg tipper jeg får oppfølging med jevne mellomrom fra legen på DPS også.

Jeg blir ikke overlatt helt til meg sjøl. Men jeg må innrømme at det føles sånn. Er jeg klar for det? Jeg vet ikke. Aner ikke. Det jeg vet, er at jeg blir nervøs av denne usikkerheten. Jeg sliter med å stole på folka som skal hjelpe meg.

Det er skummelt å tenke på at ressurser (penger, altså) avgjør hvor det er plass til meg. Det sitter et team på DPS og vurderer om jeg er psyk nok til å få behandling der. Det er… vanskelig å tenke på. Jeg veit at ressursene er knappe og at det er de sykeste som må prioriteres. Likevel er det en liten del av meg som blir forbanna. Forbanna fordi jeg er prisgitt et system og ikke har fullstendig kontroll sjøl.

Ingen kan fikse meg. I bunn og grunn må jeg gjøre arbeidet sjøl. Fandenivoldskhet. Det er det som trengs. Det er det jeg må finne fram. Jeg veit jeg har det i meg.

Jeg er bipolar. Jeg, Muriel, har en psykisk sykdom. Etter mer enn tre år har jeg fortsatt ikke vent meg til tanken. Det er så heavy, det er så overveldende. Er det virkelig jeg som er psyk? Har noe så jævlig, noe så forrædersk, faktisk sneket seg inn i mitt liv?

Kanskje jeg aldri blir vant til det. Kanskje det ikke er meninga at jeg skal venne meg til det. Det skal ikke kjennes som om… som om det er sånn livet mitt skal være?

Kanskje denne følelsen av å aldri ville slå meg til ro i psykdommen er det som får meg framover. Kanskje er det dette som vil få meg i gang igjen.

Ja. Det ligger en mulighet i uroligheten.

Jeg har blitt syk. Sånn synd-på-meg-snufs-nys-au-syk. Bihulebetennelse. Orker ikke gjøre stort annet enn å ligge på sofaen, surfe etter bryllupsinspirasjon og se på  TV. Sånn har det vært i over ei uke nå, men jeg blir jo frisk snart. Bloggen går ingensteder, den klarer seg så lenge.

Må bare legge meg nedpå litt, jeg.

Jeg er her, altså. De siste ukene har bare vært litt… intense. Det er det der med at livet skjer med meg noen ganger. Både de mest magiske opplevelser og vonde slag. Jeg har følt meg fortrylla og jeg har kjent meg sår og fortvila.

Nå er det roligere. Etterdønningene slår innover meg, og jeg kjenner meg litt øm og forslått. Og avventende. Men jeg er her, det ble bare ikke noe rom for å blogge ei stund, det var for mye… for mye, bare. Sånn er jo livet. Det bare skjer.

(Egentlig så er det kanskje denne uforutsigbarheten som er livet?)

Hodet mitt er lettere nå. Klarere. Og i livets åpne rom skriver jeg.

Les også: Livet skjer med meg

I dag har jeg blogga i to år. Jeg er to år sterkere, to år tøffere, to år rikere på kjærlighet og venner.

Jeg har blitt kjent med mange gjennom bloggen. Først bare som Muriel, men i fjor en gang slutta jeg å være anonym. Det er rart å tenke på. Hvor enkelt det var å plutselig bare være meg selv. Befriende. Jeg er modigere enn før (Det er lov å si det, sant?).

Bloggen starta som et fristed hvor jeg kunne pøse ut tankene mine uten å sensurere meg selv. Fortelle rett fram om hvordan det er å være psyk. Jeg var redd denne friheten skulle forsvinne da bloggen min ble lett å finne for alle som kjenner meg. Istedet har jeg opplevd at når jeg skriver er det irrelevant hvem jeg skriver til. Ordene bare kommer. Det er derfor bloggen er så viktig for meg. Den frigjør tunge tanker. Fingrene over tastaturet lar meg få avreagere.

Her er jeg meg, hverken mer eller mindre. Jeg skriver for meg selv, men jeg håper jeg kan gi noe til andre også. Dessuten har bloggen bevist for meg at ord kan knytte oss sammen. Tusen takk til dere som leser og kommenterer. Det varmer og lindrer.

Les også: Hei (mitt første innlegg på bloggen) og Ett år med mitt eget sted

Dette er en tekst som forloveden min har skrevet om hvordan det er å leve sammen med en psykisk syk person. Veldig fint å lese, synes jeg. Legg gjerne inn spørsmål og kommentarer i kommentarfeltet, han lover å svare!

Tittelen her kan nok få de fleste til å reagere, bortsett fra de som faktisk lever med en person som har en psykisk lidelse. Man lærer seg galgenhumor ganske kjapt. Hvordan skal man ellers takle at sin  kjære setter seg ned for å grine en skvett uten at du selv aner hva som ligger bak? Dette er forsåvidt også et tegn på et mindre sunt forhold i andre situasjoner, men hos oss er det en del av hverdagen. Slike hendelser skjer heldivis ikke ofte, og det er heller ikke noe man trenger tenke på. Reaksjonen som kommer bør være den samme som når sambo får fysisk vondt. Trøst og omsorg, uten nødvendigvis noen større analyse. Når jeg tenker meg om er det ikke mye som skiller dette fra det å være i et forhold med en hvilken som helst annen person.

Jeg skal ikke utgi meg som en ekspert på forhold, men et par ting har jeg da lagt merke til. Det er, slik jeg anser det, en del egenskaper  som må være på plass for et bra forhold. Omsorg, respekt, empati, forståelse og tålmodighet bør ligge til grunn. Det samme gjelder i vårt forhold, men behovet er kanskje litt forsterket. Å komme hjem etter jobb klokka 7 på kvelden og oppdage at din bedre halvdel ikke har hentet posten en gang kan sette de fleste på prøve, men har man tilstrekkelig forståelse for situasjonen er dette noe man respekterer. Man forlanger ikke at en person med gipset ben løper ned til veien. På samme måte bør man ikke forvente at en person som sliter psykisk skal ha samme energinivå og tiltakslyst som en frisk person. Har din bedre halvdel i tillegg bipolar lidelse kan dette være enda vanskeligere. Formen kan variere fra dag til dag, og kanskje time til time. Hvordan skal man da vite om dette er en bra eller dårlig dag? Svaret er relativt lett: Spør! Enkle ord som “hvordan har du det idag?” kan fjerne utrolig mye frustrasjon og forvirring både for deg selv og galingen, som igår vaska rundt hele huset samt både hund og katt, men idag såvidt orker å stå opp fra sengen.

Gode perioder lærer man seg å ta glede i. Det er nå man skal lage gode middager, ha kjærestetid og sex på kjøkkenbenken. Dårlige perioder kan kanskje oppfattes litt vanskelige, men er egentlig ganske enkle. Lev ditt eget liv som normalt, men trå til litt ekstra selv. Ikke forlang for mye, men ikke ta det som en selvfølge at motparten ikke klarer noen ting. Forvent ikke en samtalepartner, men prat allikavell. Spre glede og godt humør, men respekter at noen gang skal ting være litt mørkt. Det er lov å være litt deppa, men det betyr ikke at du skal være deppa også.

Det er mye man kan lære av noen som har slitt i flere år. Dette er personer som kan utrolig mye om selvkontroll, psykisk styrke og å høre på sin egen kropp. Som diabetiker har jeg lært mye konstruktivt om min egen sykdom. Man oppdager også sider ved seg selv som kanskje har ligget gjemt tidligere. Man blir flinkere til å snakke sammen og har et generelt bedre forhold. Man lytter til hverandre og tør å snakke om vanskelige tema.

Jeg tror man kan si at det ikke er plass til en egoist i et slikt forhold, men er det egentlig det i andre? I min verden er det ikke mye forskjell på et forhold med en storbruker av legeindustrien og et “normalt” forhold. I starten må man kanskje tenke seg om en ekstra gang for å minne seg selv på den andres behov, men gjelder ikke dette alle forhold?

Jeg har hørt “Elsker man en person takler man problemene”.
Elsker man en person er det ikke problemer, mener nå jeg.

- @bertleif

Jeg rydder i huset. Går igjennom papirer, sorterer i skuffer, bretter klær, kaster det jeg ikke trenger. Tørker støv, svinser som i en Disneyfilm, Askepott kanskje? Rydder og sorterer. Bort med grå og triste hybelkaniner, fram med tryllestøv, svins, svins.

Det kjennes som om jeg blir lettere, forskjellen på rotete og ryddig er så tydelig at når jeg først starter går det jevnt og trutt og fort. Når jeg opplever at harmonien glir tilbake i omgivelsene – at jeg gjør det fint her -  er det som om ei trygg hånd stryker meg beroligende over håret. Huset blir seg selv igjen, og

om bare jeg kunne rydde sånn i hodet mitt også, rom for rom, åpne skuffer og fjerne det jeg ikke vil ha lenger, løsne opp i floker, dra støvfilla over alle overflatene så alt blir blankt og fargene rikere igjen, plutselig finne igjen en skatt som har ligget nederst i en boks innerst i et kott, og så litt tryllestøv på toppen, for litt glitter kan jo ikke skade,

men det er jo det jeg gjør. Egentlig. Er det ikke? I sakte tempo rydder jeg opp i tankene mine. Det tar. Så. Lang. Tid.

Jeg ser så inderlig fram til den dagen (for den dagen må komme!) da jeg kan puste letta ut, se meg fort tilbake over skuldra og si “Phew, det var godt å få gjort unna det, litt av et kaos som hadde lagra seg opp der!”. Jeg skal slenge beina på bordet, glise bredt, være stolt av meg selv. Kjenne på hvordan livet i balanse føles. Nyte følelsen av å ha rydda opp.

Les også: Støv, fortryllelse og Trylledrikk

Hun løsna på hestehalen, dro strikken ut av håret, rista på hodet sånn at håret bølga, bøyde seg framover, lot håret dekke ansiktet. Hun gjemte seg.

Hvor lenge skulle hun bli sittende sånn? Hun visste ikke. Det var bare det at hun trengte ei pause. Stemmene fra stua hørtes godt inn på soverommet der hun satt. De fulgte en felles rytme. Kunne hun tilføre sin egen tone?

Pust med magen. Inn og ut. Slapp av. Hun gjemte seg fortsatt. Lukka øynene. Hørte på lyden fra stemmene som steig og sank, steig og sank. Latterbrølene innimellom stakk i henne. Pust med magen.

Alt hun hadde å gjøre var å slentre uanstrengt inn på stua og finne seg en plass å sitte. Smile og være åpen. Det var ikke noen big deal, men i hodet hennes vokste det til en kamp som måtte kjempes. Hvordan skulle hun få disse folka i stua hennes til å tro at hun var normal, som dem?

Hun trakk pusten. Satte håret i hestehale igjen. Gikk gjennom gangen og titta inn i stua. “Hei, så koselig at det er så mange som har kommet!”. Hun var ikke synkronisert med deres rytme, men hun var der. Hun lurte seg ikke unna. Pust med magen, så holder du angsten unna. Pust med magen, så trenger du ikke gjemme deg mer.

Les også: Mestring av monsteret og Knuter

Hun hadde en livsregel: hun var ikke nok i seg selv. For hvem var hun, uten en mann, eller en jobb, eller en prestasjon, som kunne speile hva hun var verdt?

Å alltid gripe etter noe, alltid, hun trengte noe å holde fast i. Med åpent blikk, riktignok fylt av redsel, leita hun. “Hvor er du?”, sa blikket. “Hvor er du, eller det, som kan bekrefte meg?”

Der. Der var det noen. Noen som rakte ut hånda. “Er jeg bra nok? For deg? Kan du være bekreftelsen min?” Øynene hennes søkte etter svaret, men kanskje hun egentlig lagde det svaret hun trengte selv, kanskje hun ikke hørte etter, hun var kanskje for opptatt med å overbevise seg selv om at her, her er det, dette er min verdi, og så tviholdt hun fast i redsel for å bli verdiløs igjen.

Men så: den paradoksale friheten da hun mista alt hun var stolt av. Da psykdommen reiv bort jobben, tillitsvervene, mannen, og det faktisk sto igjen en person der. Alle lagene utenpå henne forsvant, men hun sto igjen, hun forsvant ikke, var ikke usynlig, ubetydelig, uinteressant.

Hvem var hun?

Les også: Bare jeg, bare Muriel og Jeg savner